Forfatter: Jan Erik Moe

Skrevet av Jan Erik Moe

Marie Lein var «telegrafistinne» i Steinkjer, og opplevde bombingen på nært hold. I bladet Telegraftidende i juni 1940 ga hun sin beskrivelse av de dramatiske hendelsene hun var vitne til 21. april.

– Når jeg tenker tilbake på disse kritiske dagene i april, er det et under hvordan vi kom igjennom alt sammen. Travelheten på kontoret økte stadig, og krigens redsler kom oss nærmere for hver dag. Vi hadde tyskerne på den ene siden av byen og engelskmennene på den andre, så spenningen var stor og inntrykkene mange!

– Den stadige blendingen av de store vinduene på kontoret og den mørklagte byen, står for meg som en motsetning til de lyse, vakre sommernetter vi har nå. Første gang det gikk flyalarm i byen, kom det inn en høyerestående militær inn på kontoret og sa at hvis noen ville ta dekning i kjelleren, måtte i hvert fall en være igjen oppe for å ekspedere! Vi så på hverandre, og ingen ville forlate de andre. Så vi ble alle.

Bombingen

– Dagen før bombingen av byen gikk det nesten kontinuerlig flyalarm – kirkeklokkene ringte nesten hele dagen. Dagen etter ble byen bombet. Jeg og noen venner sto på bakken ovenfor byen og så de første bombene falle, og røyken veltet svart og fæl opp i luften. Lastebiler og biler suste ut av den brennende byen, og folk kom gående – de fleste ganske rolig – med sine kofferter og pakker. Andre med små håndkjerrer, og atter andre kjørte med sleder i snøsørpa. Sledene var stappende fulle av sengklær, klær, mat og unger, presis som vi hadde sett det på bilder av finske flyktninger. Da jeg stod på bakken og så byen brenne, ble alt dette forgjengelige så smått, og det kom for meg hva prost Eik Nes sa i en preken for lenge siden: «Du har lov til å eie, men du skal eie det slik at du kan gi det fra deg på et øyeblikk, når det kreves av deg».

Oppover dalen

– Omtrent alle i byen dro oppover mot Ogndal, da det var trefninger på begge sider av byen. Vi ble vennlig mottatt, og enkelte gårder hadde over 60 mennesker til bords de dagene. Det var en gjestfrihet og hjelpsomhet en aldri glemmer. Men det var også mange savn og sorger. Mange scener oppleves i slike tider. Enkelte snakket om hjemmet de var glad i, andre om sine kjære som de ikke visste hvor var eller hvordan de hadde det. En eldre mann sa: «Jeg gråter ikke over å ha mistet alt, men over de mennesker som kan være så onde mot hverandre».

Dagen etter var jeg i byen igjen, og den var nesten utslettet, bare ruiner og murer som stakk opp her og der, og røyksøyler og drønn av murer som falt sammen.

Tilbake i arbeid

– Det gikk ikke så mange dagene før folk begynte å dra nedover til byen sin igjen. Vi begynte å arbeide med en liten pyramideveksler i en kjellergang i et større nybygg (Sannanbygg) som sto igjen ved bygrensen, og vi tenkte på våre store vekslere med lysarrangement som vi hadde hatt i den utbombede telegrafbygningen, og som nylig var montert ferdig. Men vi var glade over å komme i arbeid igjen. Våre abonnenter hadde vi bak oss, sittende på kasser, og når linjen var klar sendte vi dem videre inn i kjellerboder med nummer på døren – hvor telefonene var montert – idet vi ropte: «Trondheim i boks 4!»

Dette intervjuet med Sigvart «Siggen” Holstad ble gjort av journalist Jan Erik Moe i 2000. Bare noen få utvalgte var kjent med hans illegale virksomhet under krigen, og han gjorde aldri noe vesen ut av de livsfarlige transportene han foretok.

Alle i Steinkjer kjenner ”Siggen” – den glade bussjåfør. Mange husker også hans bravader som keeper for gultrøyene, med lange armer og et kjeftbruk som kunne skremme fanden på flat mark! Utallige er de turene han har fraktet steinkjerbygg fra et sted til et annet, også over landegrensene. Men ikke alle kjenner ”Siggens” kjøreturer under krigen – i en bil med dødelig last …

– Jeg er født i Steinkjer 12. mars 1913, og jeg vokste opp i Torggata. Ikke der Torggata er i dag, men huset vårt lå der parkeringsplassen nedenfor det gamle telegrafbygget ligger, forteller han. Faren min, John Julius, var også vognmann, og eide fire hester. Bestefaren min het Johan Lie, og var fra Namdalseid. Han kjøpte gården Holstad, og dette navnet tok så far min. Far reiste en tur til Amerika, men han kom tilbake og giftet seg. Jeg hadde også en onkel, Edvard, som reiste til Amerika noen år senere.

– Du var ung da du begynte i arbeid?

– Jeg gikk folkeskolen i Steinkjer, men jeg jobbet litt hos far hele tiden, slik var det jo den gangen. Broren min, John, jobbet også i firmaet. Han ble forresten møllemester i «gammelmølla» senere. Far ville ha meg inn på politiskolen, fer du skjønne — æ va litt urolig tå mæ! Det ble heller til at jeg tok et år på Sund folkehøyskole i Inderøy.

– Du måtte ta over bedriften i 1938?

– Ja, far døde det året, og en av de første oppgavene jeg fikk var å kjøre Fredrikke Marie Qvam til hennes siste hvilested. Det var massevis av folk langs hele ruten, og jeg hadde på meg min fars flosshatt der jeg satt og styrte hestevogna.

Men ”Siggens” far hadde mye større hode enn arvtageren.

– Æ mått bruk fleir årganga med avispapir roinnt haue fer at flosshatten skoill vårrå i ro!, ler han.

Aprildagene i 1940

– Jeg drev på i gården hjemme i Torggata. I 1940 hadde vi fire biler og to hester, men noen av bilene hadde blitt rekvirert av de norske militære myndighetene. Senere fant jeg igjen en bil på Byafossen, en på Sannan og en i Mosjøen.

– Jeg var også blitt kommandert til å være med på å tømme depotene på Sannan og kjøre innholdet til Kvam. Lørdag 20. april fikk jeg beskjed om å melde meg i Wimpelmannsgården (Steinkjer aldershjem) for å kjøre en del engelskmenn til Vist. Vi fikk høre at det var tyskere på vei fra Kirknesvågen, og på den tredje turen ble bilen stående midt oppe i Holanbakkene mellom Vist og Sandvollan på grunn av et snøfall. Engelskmennene tok det de kunne bære på og fortsatte, og jeg ble stående alene tilbake med bilen. Da hørte jeg flydur, og kom meg så fort jeg kunne tilbake til Steinkjer. Det viste seg å være et tysk speiderfly, og jeg takket Herren for det! Bilen var jo full av ammunisjon og sprengstoff!

Midt i bomberegnet

– Da den første bomben falt 21. april oppholdt jeg meg ved en bensinstasjon på Sørsia. Jeg kjørte bussen bort til Hegstadgården der den i sto litt skjult. Så sprang jeg hjem for å berge det jeg kunne. Begravelseskjøretøyet måtte berges, og jeg klarte å slepe det ned på Sneppen – og det berget fra brannen! Det smalt i bomber rundt meg, og jeg sprang tilbake til bussen. Så husket jeg at det var to grisunger hjemme i gården, og bestemte meg for å komme meg tilbake for å avlive dem før de brant i hjel. Jeg hadde fått tak i en revolver tidligere, men jeg klarte ikke å komme meg inn i gården på grunn av flammene. Så tok jeg bussen og kjørte opp til hytta i Ogndal der min mor var. Et par dager sener dro jeg ned med bussen igjen for å melde meg til jobb for de norske styrkene og engelskmennene, men alle var dratt. Det ble til at jeg parkerte bussen ved hytta.

Illegal virksomhet

– Det var våren 1942 at jeg først kom i kontakt med illegalt arbeid. Jeg ble spurt om å hente tre menn i Beitstad, og jeg kjente igjen stemmen til han som spurte — det var Per Getz fra Byafossen. Han hadde rømt til England, men var nå tilbake igjen. De tre karene kom hjem til meg, og de to andre var Thorleif Grong og Peter Deinboll. De ville ha bilskyss til en veg som gikk fra Hølondavegen til Lisbethsæter. Derfra skulle de sykle videre til Løkken, og målet deres var og sprenge en omformerstasjon som tyskerne brukte. Getz, Grong og Deinboll var alle medlemmer av Kompani Linge.

– For å kjøre de tre måtte jeg ordne meg billass til Trondheim, og jeg fikk ordnet med et vedlass som skulle dit. Sammen med vedsekkene ble det lagt sekker med ammunisjon og sprengstoff, og så begynte turen! Vi satt alle fire i framsetet på lastebilen på grunn av sprengstoffet på lasteplanet. Da vi kom til Levanger ble vi stoppet av en tysk offiser som spurte hvor vi skulle. Da han hørte at vi skulle til Trondheim med ved, fikk han lyst til å være med, for han hadde en kjæreste der! Tyskeren tilbud seg å sitte bak på lasset, men Deinboll tilbød seg straks å sette seg der. Vel fremme i Trondheim fikk vi 40 kroner av tyskeren – han skulle bare ha visst hva slags karer han kjørte med. Vi hadde jo både revolvere og giftampuller på oss, og var klare til å bruke dem! Giftampullene skulle vi ta dersom vi ble arrestert av tyskerne!

– Aksjonen gikk bra?

– Vi losset veden, og kjørte til Erling Wist som studerte i Trondheim. Der slappet vi av før vi kjørte videre. Vi punkterte også rett utenfor en militærleir på Melhus, men det gikk også fint. Jeg kjørte så langt som mulig på vegen opp til Lisbethsæter, der guttene sto av og dro videre med sykler. Sprengningen skulle etter avtalen foregå fire dager etter jeg forlot dem, og jeg ventet med spenning hjemme i Steinkjer. Det ble en fulltreffer! Deinboll hadde blitt igjen for å se resultatet av sprengningen, og det var så vidt han kom seg unna. Han ble jaget i skogen av hunder og soldater, men kom seg omsider på ei motorskøyte til Trondheim. Der oppsøkte han Erling Wist, som senere fulgte ham opp til grensen over Selbu. Jeg kjørte Per Getz og Thorleif Grong opp til Gaulstad, der de fortsatte over til Sverige.

Fosdalen-aksjonen i Malm

– Per Getz tok kontakt igjen samme høst, og med seg denne gangen hadde han en annen gammel kjenning – Leif Brønn. De fikk bo noen dager i en del av stallen som jeg hadde gjort om til beboelsesrom, og bodde senere på hytta til Harald Strand en ukes tid. Der besøkte Rolf Baardvik og jeg dem, og der la vi planene for sabotasjeaksjonen i Malm. Denne aksjonen gikk også bra — ikke minst med hjelp av Jalgot Aastrøm. Dagene etterpå ble spennende dager, det ble unntakstilstand og store plakater med belønning til dem som ga opplysninger om gjerningsmennene.

– Æ følt itj mæ trøgg — hadd løst te å dra over te Sverige! Men jeg ble hjemme på grunn av kjærring og lite-ban, og mine brødre.

– En tid etterpå fikk jeg beskjed om at det var et par karer som ruslet rundt huset vårt på nattetid. Den ene var en forhenværende politikonstabel, men den andre kjente jeg ikke. De kom inn, og både Halldis og jeg ble forhørt. De hadde hørt at jeg var i besittelse av en revolver, og det ble husundersøkelse, men de fant ingen ting.

– Støtter du NS eller er du jøssing, spurte de meg.

– Æ e fan itj nån NS-kar, svarte jeg. De gikk.

– Senere under krigen jobbet jeg også sammen med Knut Sand og Harald Larsen i deres kurérvirksomhet.

– Hvordan gikk det med Linge-guttene?

– Det var bare Leif Brønn som fikk oppleve freden. Per Getz og Thorleif Grong gikk ned med ubåten «Uredd, og Erling Wist døde på Falstad.

– Hvordan feiret du fredsdagen i 1945?

– Vi feiret i stillhet. Det var ingen som visste hva jeg drev med under krigen, og jeg var takknemlig for at det gikk som det gikk. Jeg overlevde jo!